Jeg tror det er regissør og manusforfatter Quentin Tarantino som snakker når Brad Pitts karakter i de siste sekundene av filmen deklamerer: "I think this just might be my masterpiece".
Det hele begynner i nazi-okkupert Frankrike. To separate handlinger om blodig hevntokt flettes i hverandre.
Pulsen stiger oppover i stort sett jevn takt (med unntak av et par rykk og napp) mens denne 2 1/2 timer lange filmen utspiller seg. Det på tross av det noen hevder er for lange, men som unektelig er velksrevne, heller elskverdig utsrakte dialogscener.
Det er noe utrolig enkelt og grunnleggende over den opplevelsen en film som Inglourious Basterds gir. Her er det noe som skinner igjennom, og jeg tror det er nettopp den utilslørte lekne mesterligheten som ligger bak. Nærmere bestemt: regissør Quentin Tarantino.
Han har den utrolige egenskapen å hente fram (eller låne) akkurat de elementene som personlig gir hans ekstreme sinn mest for pengene, og bake det sammen til noe som er tilsvarende tilfredstillende for et vidt publikum.
Det er filmgodteri. Iallefall fra et filmkunstnerisk perspektiv. Rent moralsk kan man diskutere hit og dit, men da er det veldig viktig å merke seg at alt dette foregår i ett helt spesielt univers: Tarantinos univers. Et alternativt univers, hvor satsene er høye og alt henger på Tarantinos dyktighet som forteller.
Og han får det jaggu til.
**** (4 av 4 stjerner)
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar